Fastetid for Ukraina

– Vi lever i dager som skrives inn i historiebøkene. I år vil krigen i Ukraina farge dagene fram mot påske. Den vil minne oss om sårbarhet, hvor små vi er og om behovet for å stå sammen, også i bønn til Gud, skriver biskop Anne Lise Ådnøy.

Foto: Leif Harboe

Det hang en gassmaske fra krigens dager i barndomhjemmet. Masken hang på innsida av døra ned til kjelleren. Den stirret på meg med tomme øyne og var nifs. Tyske offiserer hadde okkupert farmors hus under «krigen». Vi lo når hun fortalte at de svarte med «Jawohl, Frau Haga!» og slo hælene sammen når hun ba dem tørke av beina.

To kriger i forrige århundre blir kalt «verdenkrig». Hva skal vi tro om det som skjer nå? Etterkrigstida ga oss FN og menneskerettighetene. Hvordan er en ny krig i Europa mulig? Igjen og igjen sier kommentatorene og alle andre: «Dette er utenkelig!» Det trodde vi om covid-pandemien også. Dødelig sykdom i dette omfanget skaker verdensbildet jeg vokste opp med.  Var ikke livet forutsigbart?

Smittevernregler har holdt oss stramt i nesten to år, unntatt en pustepause i høst. Hver mandag kunne jeg en stund lese i nyhetene at politiet hadde hatt en travel helg. Det som blir holdt stramt vil ofte strekke friheten langt når det er mulig. 

Onsdag 2. mars, på Askeonsdag, begynte kirkens fastetid, en mangehundreårig tradisjon for å la noe av det ytre slippe taket, rydde i livet og vende seg til Gud. Vi lever i dager som skrives inn i historiebøkene og i år vil krigen i Ukraina farge dagene fram mot påske. Den vil minne oss om sårbarhet, hvor små vi er og om behovet for å stå sammen, også i bønn til Gud.

Fastens 40 dager minner om at israelittene hadde 40 år i ørkenen. Faste i kirken handler om å legge bånd på sine problematiske tilbøyeligheter og uvaner. Det krevde utholdenhet og styrke til å holde fast på målet. De hellige tradisjonene og ordet fra Gud treffer menneskelivet som det faktisk er. Når noe tar mindre plass i dagene, kan vi gi mer oppmerksomhet til det som gir mening, til Gud. 

Vi håper og ber om at freden må vende tilbake til Ukraina og til verden, og vi håper at ørkenvandringen ikke blir lang, selv om dagene som kommer er mer usikre enn vi er vant med. 

Hva er fastetid i Den norske kirke? Det er ikke først og fremst en periode med lavere inntak av kalorier, eller hvite dager uten alkohol eller selvpålagt mobil-forbud, selv om alt det kan være bra og nyttig. Det som nå skjer i Europa løfter oss ut av fokuset på oss selv. 

Profeten Jesaias ord følger fasten: «Dette er den faste jeg har valgt, sier Herren: å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med de sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus.» (Jesaia 58,6-7) 

Dugnadsånden har alt våknet i det frivillige Norge, utstyr samles inn og mange ønsker å hjelpe. Vi kan stå sammen med profeten. Nå er tida for å dele brødet vårt og la hjemløse komme i hus. Både strømpris og pandemi blir satt i perspektiv når livsvilkårene i et helt land blir truet. 

Kirkens Nødhjelps fasteaksjon er en sentral del av fasten i vår kirke. De har vært en aktør i humanitært krisearbeid i 75 år. De begynte i et utbombet Tyskland etter krigen. Nå meldes det om store behov for mat, rent vann, tepper og hygieneartikler i Ukraina. Flere organisasjoner hjelper, og det er lett å finne en måte å bidra. I fasteaksjonen kommer konfirmanter, deres foreldre eller andre frivillige på mange dører i hele landet og samler inn penger som gjør det mulig å reagere raskt der behovet er størst.

Onsdag for to uker siden publiserte jeg en tekst på Facebook om vårlig forventning og håp. Så våknet vi torsdag til reportasjer om invasjon og menneskelig lidelse. Krig er igjen blitt europeisk virkelighet. Det var utenkelig. En spøkelsesaktig gassmaske minner meg om at forrige krig kastet skygger over min oppvekst. Hva skal barna i Ukraina bære videre? Vi må gi hjelp! Vi må be!

Kvinnene ber

i ei sjokkrosa kyrkje

ein stad i Ukraina,

dei har tildekka hovud.

Dei bøyer seg over ikona,

dei kysser glassplatene

som ligg over dei-

Dei tørkar kyssa forsiktig vekk

med broderte lommetørkle.

Så lukkar dei auga og græt.

(Heidi Strand Harboe, 2017)

 

Vi har en kristen-humanistisk arv. Vi hører til i en tradisjon der Guds gode vilje er vevd inn i årets rytme. I fastetiden blir vi minnet om å la noe ta mindre plass, for å la Gud og vår neste få større plass. God faste!

 

Av biskop Anne Lise Ådnøy

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"